Artikkel

Evige øyeblikk fra 415 km ultraløp i Gobiørkenen

Evige øyeblikk fra 415 km ultraløp i Gobiørkenen

Ultra trailløper, Simon Grimstrup, har sendt oss denne beretningen fra et av verdens hardeste ultraløp – Ultra Gobi.

 

Ultra Gobi er et 400+ km løp, hvor deltakerne selv skal navigere ved hjelp av GPS underveis. Gobiørkenen er værmessig et av verdens mest ekstreme steder - og på den årstiden som løpet er lagt så kan det forventes temperaturer på 30 plussgrader om dagen, og ned til 15 minus på natten. Løpet foregår på mellom 1000 og 3300 meter over havets overflate.

Underveis skal deltakerne oppsøke 35 checkpoints hvor det skal tankes opp med vann, og 10 av disse er rest-areas, hvor deltakerne har adgang til en dropbox med mat og andre forsyninger som er pakket fra start.

Simon ble under løpet filmet av fotografen Henrik Kaarsholm, så det vil senere på året bli laget en kortfilm om Simons anstrengelser.

 

KM 0

Få øyeblikk etter start brytes mørket av et inferno av fyrverkeri på begge sider av de 45 nervøse og spente deltakerne. Det tar vekk noe av nervøsiteten, setter i gang adrenalinpumpa og tempoet ryker opp. Det er den villeste starten jeg noensinne har opplevd.

400 km venter – shit det er langt! Jeg forsøker på beste måte å holde tempoet nede, men det er vanskelig å løpe så sakte... jeg stopper og tisser og får et overblikk over feltet. Jeg har kommet hit for å gjøre mitt beste, kanskje er det nok til å vinne. Jeg er den eneste i elitefeltet som har meldt at jeg går etter en tid på 80 timer. Men jeg vet også at løpet reelt sett først starter om 300 km! Og det er jo vanvittig!

Jeg spotter favoritten Dan Lawson i følge med Alfie. Alfie ble nummer to ifjor på 94 timer. Jeg bestemmer meg derfor for at det kanskje ikke er helt dumt å holde øye med de to britene. En annen eliteløper er Nicola Bassi, en lattermild og humørfylt italiener, som også er i nærheten av oss. De andre løperne som omgir oss er fra Kina. Det tynnes raskt ut i flokken.

Vi skal alle sammen først komme inn i rutinen med GPS'en og hvordan ruten er tracket - og jeg synes jeg har trukket det lange strået, og tar et par minimalt kortere veivalg da vi etter noen km møter de første ”Yardungs” – faste sanddyner… Humøret er på topp og jeg har kontroll på tingene.

Alfie har før starten sagt at løpet blir utrolig teknisk etter 200 km og det gleder jeg meg til, der må jeg ha min fordel! Nå skal vi bare spise kilometre. Det blir raskt tydelig at de to britene jobber sammen - og derfor søker jeg inn i et samarbeid med Nicola. Vi bytter på å navigere GPS'en og legger vår strategi... Vi skal slå til når vi møter fjellene etter 200 km, og ellers være raske i depotene. Det er planen, der vi løper så sakte som vi kan gjennom mørket.

”Is this tempo too fast?” spør vi ofte hverandre, og bekrefter for hverandre at vi ikke kan løpe saktere.

Terrenget er relativt lett og flatt - kun avbrutt av noen dype grøfter som vi av og til skal over, og i tillegg 4-5 km veldig ujevnt og lite løpevennlig terreng - som føles som et kaotisk frosset jorde å gå i - ubehagelig... Ellers er løpet lett og flatt.. og ikke til min fordel...


Gobi ultra 400 startskud

Photocredit: http://lloydbelchervisuals.com/ and http://www.ultragobi.com/

 

KM 70

”We can do this!”. Sier jeg til Nico. “Yes we can win”. “We just have to have patience. Take it easy. Do some walking.” “YES”. Humøret er på topp, selv om ingen av oss befinner oss i vårt rette element. Terrenget er lett-løpt og stort sett uten stigninger. Solen steker! Vi er et stykke bak britene, som fortsatt kan skimtes langt ute i horisonten og er sammen med en gruppe kinesere.

Vi løp litt feil da vi euforisk ville ta bilder av en flokk ville kameler, og glemte helt å sjekke GPS'en i et kort øyeblikk av begeistring! Men vi fikk noen gode bilder og litt video, mens britene sniker seg opp i kløften. Nå kan vi se dem langt ute i horisonten, på vei mot neste fjell. Løpet er langt, og vi er akkurat startet. Vi lar dem løpe og holder oss til planen. Tålmodighet!  

 

Gobi ultra 400 kameler

Photocredit: http://lloydbelchervisuals.com/ and http://www.ultragobi.com/

 

KM 130

Gobi har truffet oss. Luften har gått ut av ballongen. Nico går litt foran meg. Han går raskt. Vi hadde regnet med å være fremme ved rest-area "R4" nå, men det er fortsatt 6 km igjen. Man har sine egne dropbokser, og har dermed adgang til nye forsyninger, mat og utstyr. Jeg vasker tærne mine med babywipes og skifter sokker hver gang. Dessuten er det leger og massører. Tilgang til kaldt og varmt vann - og telt hvor man kan ta seg en liten lur.

Men nå er det altså fortsatt 6 km dit enda! Terrenget er enkelt. Solen er på vei ned. Det er vakkert - veldig vakkert! Vi følger en fjellkjede, men går ved siden av den. Av og til blir vi ledet av GPS'en gjennom vakre canyons med ville fjellformasjoner, og grønne oaser.

Det var en skikkelig psykisk ørefik at det fortsatt var 6 km til R4. Vi går. Vi orker ikke å løpe. Vi føler vel egentlig begge to at vi kan løpe - vi bare orker ikke. Vi er begge vant med fjelløp, hvor det naturlig blir slik at man går en del i oppoverbakke - også gir man gass i nedoverbakke. Vi er ikke vant med de monotone bevegelsene som Gobi krever av oss.

Jeg er langt nede! Sakte men sikkert så smuldrer planene og ambisjonene. Uff... Jeg vet at jeg må legge fra meg de negative tankene snarest mulig. Men det er vanskelig! 270 km igjen! - og akkurat nå virker de nærmeste 6 km uoverkommelige... Vel, det må man bare snu på...

Hvis man bare ikke kunne se så langt frem! Endeløst! Det er jo slett ikke dette jeg kan. Flatt, langt og endeløst terreng... Jeg er bare ikke godt nok forberedt på denne typen terreng. Hverken mentalt eller fysisk.

Endeløst! 270 km igjen… Uoverskuelig. Samtidig ler jeg også litt av den situasjonen jeg har havnet i... Jeg visste jo at det var latterlig langt!

 

KM 192

Har lagt meg i et stekende varmt telt. Humøret er derimot nede rundt nullpunktet. Jeg har endelig kommet frem til checkpointet. Har kunnet se flagget og teltet lenge. Det er bare dritt! Jeg har vondt i venstre ben. Senen rett over leggen er litt hoven og gjør vondt. Veldig vondt! Jeg har lagt beina opp på en liten krakk. Skal det virkelig slutte her? Riktig nok har jeg beveget meg lengre enn jeg noensinne har prøvd før (frem til nå har jeg kun løpt 100 miles løp som det lengste, og liker egentlig best å løpe rundt 35-40 km). Jeg drikker noe vann. Det rolige tempoet har også gjort at jeg ble tom for vann, og jeg føler meg varm og dehydrert.

Jeg vil heller ikke gjøre varig skade på meg selv. Det gjør utrolig vondt. Checkpointet er bemannet av kinesere som ikke kan engelsk. Men jeg jeg har satelitt-telefonen min. Bare en enkelt telefonsamtale - så er det slutt.

På den andre siden - jeg har jo slett ikke nådd fjellene ennå. Skal jeg virkelig avslutte eventyret før det overhodet har startet?

Jeg lukker øynene. Det er 11 km til neste rest-area - R6, som ligger ved 200 km. Da er jeg halvveis. Hvis jeg bare kan komme meg dit - så er det både leger og massører. Kanskje kan de gjøre noe - vurdere skaden?

Det er kun middag nå - og det er fortsatt lenge til natten. Jeg kan komme meg dit - slappe av hele natten. Sove en hel natt - også se om jeg kan komme videre? Jeg tror ikke på det selv.

Men jeg skylder meg selv å gi det et forsøk! Jeg er midt i mitt livs største løpeeventyr - og skal det virkelig slutte før det har begynt?

Å gi opp uten kamp vil helt sikkert bety at jeg vil tilbake hit for å gjennomføre løpet... og ja... det har jeg akkurat nå ikke sånn superlyst til... Gobi har knekt meg - fysisk og psykisk... Jeg lukker øynene. De kinesiske officials skravler løs. Ganske høyt. Ganske slitsomt. Humøret mitt er dårlig - og jeg må videre.

Jeg reiser meg og halter avsted! Heldigvis til den mest perfekte utsikten... og i feil retning oppdager jeg en kilometer senere, da jeg får rettet det opp. Det gjør vondt, men jeg skal i hvert fall komme halvveis i løpet.

Jeg har utsikt til en stor saueflokk, et par nomader på hest - og de fryktede hyrdehundene - så jeg er egentlig glad for at jeg skal mot nord, og ikke vest som jeg først trodde. Det er en vill og vakker utsikt jeg fokuserer på, mens jeg samtidig beskytter det venstre benet mitt best mulig. Jeg går med en enkelt vandrestav... En gammel, haltende mann, midt i Gobi-ørkenens stekende sol.

 

Gobi ultra 400 ørken

Photocredit: http://lloydbelchervisuals.com/ and http://www.ultragobi.com/

 

KM 200

Solen er godt på vei opp på himmelen. Det er en vakker morgen. Jeg har brukt de siste 13½ timene på rest-area 6. Det har ikke vært særlig effektivt! Men det har vært viktig mentalt, å glemme ambisjonene.

Har fått sovet 6 timer avbrutt av snakk med andre løpere - noen forsøkte å få meg med videre, bl.a. Mike Wardian og den veldig karismatiske Paul fra Canada, som også deltog ifjor. Har koset meg, spist og snakket med leger, ansatte og den kinesiske fysioterapauten. Sistnevnte har laget en perfekt kinesiotape som, kombinert med pausen, (til min og andres store overraskelse) betyr at jeg kan gå helt uten smerte. En litt annerledes beskjed enn det den snille, kinesiske tolken ga til en av legene da hun sa: ”He can barely stand”… Ikke akkurat den artigste beskjeden å få, men likevel levert på en snill og naiv måte, så jeg ikke kunne la være å trekke på smilebåndet over den idiotiske situasjonen jeg hadde havnet i! Det var jo akkurat sånn det var... Jeg kunne knapt stå da jeg kom stavrende inn på R6 tidligere.

Heldigvis var jeg 24 timer foran cut-off og hadde masse tid å ta av.

Jeg går rolig avsted og nyter morgenen. Nyter å være alene. Nyter utsikten. Nyter det nye målet jeg har satt, som sakte dannes i hodet mitt etter hvert som det går opp for meg at jeg kan gå...

”Nå går du bare og nyter det, og sover om natten", og etterhvert som dagen går blir målet mer ambisiøst: "Gå non-stop mot mål, og kom gjerne opp blant topp 10".

Jeg er lett til sinns og maskineriet kjører - sakte, endda veldig sakte, men jeg beveger meg stødig og rolig mot mål, mens jeg faktisk nyter de storslåtte og endeløse øyeblikkene.

 

KM 340

Solen holder på å gå ned, når jeg beveger meg ut på de siste 60 km. Jeg har ikke sovet siden jeg forlot R6, og trettheten setter inn. Jeg har gått over det store fjellet sist natt i 3300 meters høyde, hvor navigasjonen var litt vanskelig - og bidro dermed til at jeg holdt fokus, og glemte trettheten. Men jeg vet at det blir vanskelig på denne siste etappen.

Solen forsvinner raskt og etterlater meg i hodelyktens skjær.

Snart endrer underlaget karakter fra den flate og endeløse grusen til mer ujevnt terreng mellom 1-1½ meter høye kneiser, hvor man hele tiden skal navigere og forsøke å holde retningen - samtidig som at man ikke sløser med energien... Jeg skal bare i mål nå - fremover... 

 

KM 370

Jeg er virkelig ikke tilstede. Trettheten har kommet snikende. Jeg har kjempet imot den. Søvnen. Men nå har den innhentet meg. Jeg går fortsatt. Har masse hallusinasjoner og egentlig en ganske rar følelse av bare å vøre halvveis tilstede - og alt kjører bare på autopilot. Steiner og busker skifter utseende og blir til levende vesner og hagegnomer. Det er en syreaktig limbo å være i - som kun glimtvis avbrytes av et blikk på GPS'en eller en enkelt fokusert tanke.

Jeg svever mellom drøm og virkelighet - mens jeg stille og rolig beveger meg fremover.

Engang imellom våkner jeg helt - og er fokusert og nervøs for at jeg har dummet meg ut i min søvnrus. Men det ser ut til at navigasjonen og tempoet tross alt fungerer - fremover kommer jeg - og pilen på GPS'en følger hovedsakelig den sorte streken, altså ruten! (Jeg gikk 51 timer uten søvn fra km 200 ved R6).

 

Gobi ultra 400 Trail

Photocredit: http://lloydbelchervisuals.com/ and http://www.ultragobi.com/

 

Km 415

Jeg nærmer meg mål! Jeg er stolt over den prosessen jeg har vært igjennom. Jeg har lært så mye mer om meg selv nå, enn hvis jeg bare hadde løpt igjennom på rutinen og hatt et perfekt løp!

Jeg er stolt over at jeg fikk snudd en total fiasko til en liten seier, og en utrolig opplevelse.

Før løpet hadde jeg grublet over min motivasjon for å løpe - og det var nettopp disse tre motivasjonsfaktorene som fikk meg igjennom.

Da det så aller verst ut var det naturopplevelsen som drev meg. Jeg ville se de fjellene, møte de sanddynene og oppleve de siste snevre kløftene! Men jeg endte faktisk også opp med å bli glad i de uendelige, flate ørkenpartiene.

Konkurransemomentet kom også stille snikende igjen etter at jeg var ute av toppkampen - og hjalp meg til å holde på momentum, og tross alt nå målet! I skrivende stund kan jeg faktisk ikke huske om jeg ble nr. 8 eller 9, men det kan også være det samme. Jeg brukte de andre deltakerne som motivasjon til å holde meg i gang.

Den perfekte prestasjon ble det ikke. Ja, faktisk slett ikke! Sett i etterpåklokskapens klare lys, og med kjennskap til rutens utforming hadde jeg ikke sjans til å konkurrere med vinneren, og den veldig sympatiske  Dan Lawson i det terrenget som Gobi kunne by på.

Dan løp på 71 timer – og jeg kom igjennom på 106 timer. Hadde jeg hatt det perfekte løp, kunne jeg kanskej ha truffet de 80 timene jeg først hadde satt som mål - men hvis og hvis...

 

Skal jeg gjøre det igjen?

Hmm – det var virkelig et tøft eventyr å være på, og jeg vil absolutt anbefale UltraGobi hvis man har lyst til å se storslått natur - veldig langt fra allfarvei!

Opplevelsen har slett ikke sunket ordentlig inn ennå. Det har vært ganske tøft for kroppen min - sikkert litt ekstra hardt, ettersom jeg havnet i et terreng som jeg ikke egentlig er god til, og som jeg heller ikke er trent til.

Jeg er god til å løpe i fjell, opp og ned, hvor man naturlig blir tvunget til å gå en del i oppoverbakkene. For meg som løper ville det vært enklere, og ikke like slitsomt for muskler og sener. Så ja, jeg har lyst til å gjøre noe lignende igjen - f.eks. Tour De Geants, som foregår i Aosta-dalen, og går over 320 km.

Men ellers synes jeg faktisk at løp på 35-40 km er artigere, da man kan løpe raskere. Så en skikkelig ultraløper blir jeg nok aldri. Men det var artig å prøve noe så overveldene - også faktisk komme seg igjennom det - og det selv om det ble enda mer overveldene enn forventet!

Det kommer nok også an på når jeg kommer meg helt etter prøvelsene. Jeg fikk en kjip skade i lysken 1½ uke etter Gobi da jeg skulle bøye meg ned. Skaden er under bedring, men det er jo et tegn på at kroppen er slitt.

Mentalt er jeg derimot helt oppe igjen, og har lyst på nye løpeeventyr - men om jeg igjen kommer over de 100 miles, er derimot tvilsomt... kanskje en dag når jeg blir gammel ;) 

 

Av Simon Grimstrup, ultra trailløper og Løpeshop.no-ambassadør

 

Interessant lesing?

Besøk vårt trailløp-univers, GO TRAIL, hvor du finner masse inspirerende artikler, produkttester, guider, tips og triks, og mye mer. Du finner GO TRAIL her: 

Besøk GO TRAIL universet

Produkter relateret til dette indlæg