Inspirasjon

402 km til fots i Gobi-ørkenen – non stop!

402 km til fots i Gobi-ørkenen – non stop!

Photocredit: ultragobi.com

 

Hvordan har jeg havnet i den tåpelige situasjonen å stille til start i et av verdens hardeste løp?

Det spør ultra trail-løper, Simon Grimstrup, seg selv om som opptakt til Gobi Ultra 400. 

 

Det er ikke lenge til den 28. september hvor jeg ved midnatt, sammen med 50 andre løpere, blir sendt ut på et 402 km langt løp i Gobi-ørkenen. Løpet har ligget og lurt langt ute i kalenderen. ”Det er lenge til” har jeg sagt til meg selv, men nå begynner Gobi Ultra for alvor å nærme seg. Følelsen av hva som venter gikk visst først helt opp for meg i går – da jeg begynte å detaljplanlegge de 10 dropbagene, som jeg får underveis i løpet.

"402 km. Det virker helt tåpelig, og ikke minst uvirkelig langt!"

Jeg står uten tvil ovenfor mitt løpelivs aller største utfordring. Det krever sikkert ikke mitt livs beste prestasjon, men det krever at jeg mobiliserer alle de fysiske og mentale kreftene jeg har bygget opp over de siste 30 årene med løp. ALLE! Og hvordan gjør man det?

Jeg har de seneste årene spekulert mye på hvorfor jeg løper? Hvor kommer drivet fra og motivasjonen til fortsatt å jakte nye eventyr og resultater i løpeskoene? Hva er det som gjør at jeg løper, og elsker å løpe?

Jeg mener det er en sunn øvelse å merke og tenke etter ”hvorfor man løper”? Det endrer seg helt sikkert, og skifter med dagene, årstiden og humøret.

Nå stiller jeg meg selv spørsmålet enda en gang – for kanskje å finne svar på overskriftens spørsmål.

 

I naturen finnes eventyret

Jeg løper stortsett kun turer i naturen – om jeg løper raskt, rolig, langt eller intervaller, så foregår det alltid utendørs! Jeg elsker å komme meg ut! Det snakkes mye om treningsavhengighet. Men jeg er nok nærmere avhengigheten av å komme meg ut og oppleve. Kjenne og være i ett med naturen.

Løp gir uante muligheter for å utforske naturen, både den nære i lokalområdet, men også i mer ”eksotiske” omgivelser, hvor løpesko kombinert med eventyrlyst kan bringe løperen langt fra allfarvei.
Det har gitt meg mange ville natur- og kulturopplevelser rundt i verden når jeg har knyttet løpeskoene og begitt meg ut på eventyr - enten i organiserte løp, eller på egne ”mini-ekspedisjoner”.

Når man sitter her hjemme i sofaen virker det helt surrealistisk å tenke tilbake på noen av disse ekspedisjonene. De går helt ut til kanten, og har av og til pirket litt ved en følelse av å være ”usårbar” som trailløp har gitt meg…

 

Min høyre fot glir i avspranget på en algedekket stein. Øyeblikket etter ligger jeg i elvas fossende vann. Det er andre gang jeg faller i elva. Første gang gikk realitetene opp for meg. Prosjektet var tåpelig og lite gjennomtenkt. En nervøsitet var på vei til å utvikle seg til panikk. Det er ikke helt ufarlig å løpe alene rundt i Laos jungel. Der var nok bare en håndfull personer som visste at jeg var i Laos. Jeg hadde ikke gitt noen beskjed om hvor I Laos jeg var. Og nå er jeg i et grønt ingenmannsland, hvor jeg på egen hånd forsøker å finne ruten inn til en liten landsby ved navn Kirhukhan.

Jeg reiser meg raskt opp. Hjertet pumper helt plutselig voldsomt igjen, og jeg har igjen følelsen av en spirende panikk. Har jeg slått meg? Tar meg til det ene låret, som har fått en ordentlig støyt. Det er OK! Jeg holder panikken tilbake og forsøker å tenke logisk, og tenke på løsninger. Elva er omgitt av to grønne murer av skog. Men jeg har mistet følelsen av hvor langt jeg har beveget meg frem og tilbake langs elven. Hvor havnet jeg i elva? De grønne ”murene” ser helt like ut. Kom jeg kanskje ned fra den sideelva der? Holder angsten og panikken vekke ved å tenke logisk. Skyver tankene rundt situasjonen min vekk. Forsøker å kikke på tiden jeg har holdt på. Jeg har vært underveis i 5 timer, og fikk den fantastiske ideen at når jeg ikke kunne finne stien inn mot landsbyen, så var det sikkert fordi jungelen var så tett at landsbybeboerne brukte elva som sti. Logisk.

Derfor befinner jeg meg nå i elva. Lost, og helt alene. Det er varmt! Alt er grønt og likt. Hvor var det jeg kom ned fra? Hvor er den bittlelille stien som førte meg ned til elva? Jeg går litt lengre frem. Litt tilbake igjen… og jeg har snart ikke mer vann. Går det helt galt, så må jeg jo drikke fra elva. Simon! Ta det helt roligt, du har vært i verre situasjoner før.
Så er det at løsningen slår meg. Min Suunto-klokke har en find-back-funksjon! Jeg har ærlig talt aldri brukt den. Egentlig alltid tenkt at den var ”latterlig”! Nå finner jeg den frem, roen senker seg, og snart er jeg tilbake på sporet. Jeg oppgir å finne veien til landsbyen – og nyter resten av løpeturen. (Det skal forresten sies, at jeg ikke har noen ”aksjer” hos Suunto).

 

Akkurat så spennende som det kan være å bevege seg i nye og eksotiske områder av verden – akkurat så tøft synes jeg det er å ”utforske” seg i sin egen bakhage. Selv om man løper på velkjente steder i terrenget – er det aldri to dager som er like. Nyansene, været, lyset, plantene, lydene og årstidene er med på å gjøre hver løpetur unik og minneverdig. Sansene blir skjerpet når man løper trail, og når jeg ser tilbake i min elektroniske treningsdagbok kan jeg skille de fleste turene fra hverandre.

Mange av turene mine er opplevelsesturer. Jeg elsker å utforske nye områder, men også å oppleve naturen i ”min bakhage” ved Himmelbjerget, som forandres over årstidene.

Jeg bemerker også de litt langsommere endringene, som tar tid og krever at man kjenner området – trær som vokser opp over tid, irritasjonen når skogområder felles, og gleden over de nye utsiktene som en skogrydding også kan gi.

Dagens løpetur var en slik – det er høst og sopp skyter opp. Himmelen og luften er klar og gir noen fantastiske utsikter utover sjøene. Jeg gir meg god tid til å suge inn inntrykkene og tar til og med et par bilder. Ser den majestetiske fiskehegren stå som en støtte og vente på sin frokost.

 

Photocredit: Falco Trail 2016

 

Jakten på den perfekte prestasjon

Jeg er helt sikkert et konkurransemenneske. Men jeg er som regel ganske dårlig i en sluttspurt. Slår ofte opp i banen. Hvordan henger det sammen med å være et konkurransemenneske?
Enkelte ganger har jeg kunnet ta meg sammen til at ”spise” syren og kjøre på de siste 200 meterne mot målstreken – men som oftest trekker jeg meg – nok mest av alt av makelighet og devis fordi konkurransen med de andre ikke er den jeg konkurransen jeg tenner mest på. Derimot pusher jeg gjerne meg selv lengre ute på ruten i jakten og reset med andre løpere. De blir dermed en slags peilemerker og ”hjelper” meg i mitt prosjekt ”prestasjon”, og jeg dem med deres. Vi samarbeider.

Jeg er oftest veldig fokusert på sluttid, (og selv om jeg av og til løper ultraløp), så løper jeg alltid etter en tid – og ikke bare for å gjennomføre selv om det i seg selv er en flott prestasjon.

Av og til må man derfor korrigere målsetningen sin underveis – eller operere med A, B og evt. C-mål. Da jeg i 2014 løp min første 100 miles rundt Mont Blanc – i Ultra Trail Mont Blanc, var mitt A-mål 24 timer, B-målet 25 timer og C-målet gjennomførelse av det ikoniske løpet. Jeg kom igjennom på 25 timer og 7 minutter, men uten B-målet innenfor rekkevidde hadde jeg nok ikke en gang lykkes med C-målet.

Jeg går etter den ypperste prestasjonen. MIN ypperste prestasjon. En prestasjon hvor jeg yter mitt absolutt beste og hvor tingene spiller inn 100 prosent og alt går opp i en høyere enhet. Jeg tror ennå ikke jeg har lykkes med å treffe den ”perfekte prestasjon”. Om det er mulig – og i det hele tatt meningen, at jeg skal nå den vet jeg ikke – men jakten på den synes jeg er spennende!

Et annet aspekt av trailløp og konkurranser innenfor disiplinen er det sosiale. Det hersker en stor gjensidig respekt blant deltakerne i trailløp. Ofte foregår løpene borte fra allfarvei, og derfor er man avhengig av hverandre. Derfor hjelper man hverandre, oppmuntrer hverandre og viser på den måten at man er der for hverandre. Det gjelder både bakerst og forrerst i feltet. Fairplay er dermed en naturlig del av sporten, og gir en skikkelig god stemning i både konkurranse og trening, hvilket jo i seg selv er en stor motivasjonsfaktor for å være en del av trailsporten hvor det er plass til alle.

 

Trailløpets natur er "FLOW"

Trailløp er variert, action-fullt og uforutsigbart, og en naturlig måte for oss mennesker å bevege oss på. Det rører ved en urkraft i oss.

Etter i mange år å ha ”jaktet” personlige rekorder på 10 km og halv-maraton, og flere ganger ha «løpt inn» i skader, deltok jeg ved et tilfelle i et langt etappeløp i Amazonas Jungle. Til min overraskelse kunne jeg løpe veldig lange distanser og på et høyt nivå uten å bli skadet, eller bli særlig merket av det.

Trailløp fjerner den ensformige belastningen av kroppen og pakker dine ”løpemessige biomekaniske skjevheter inn” i de variasjonene i landingen som underlaget automatisk gir.
Jeg elsker å løpe raskt på stiene som baner seg vei igjennom landskapet. Løpe sånn passe kjapt at kroppen din rett og slett agerer i underlagets forskjellige variasjoner. Du reagerer per refleks og får en fantastisk følelse av flow, når du beveger deg gjennom landskapet.

Det krever øvelse å tørre stole på sine sanser, og bare brake igjennom skogen, nedover fjellsiden, eller med orienteringskart i hånden gjennom underskogen – men kroppen din er skapt til det – og den skal nok styre deg sikkert igjennom underlagets utfordringer, hvis du stoler på dine sanser! - Og jeg lover deg at følelsen av å mestre terrenget er fantastisk!

 

Photocredit: David Loyd, Vietnam Jungle Marathon

 

Topp tre motivasjonsfaktorer

1. Naturopplevelsene og eventyret, som følger med.
2. Flowet. Den umiddelbare gleden som trailløpet og bevegelsen gir meg.
3. Jakten på den ypperste prestasjon. Konkurransen primært med meg selv – men også det målbare i forhold til de andre løperne.

Så som svar på overskriftens spørsmål kan jeg bare svare; At da jeg ble spurt om jeg ville delta, kunne jeg simpelthen ikke svare nei på et tilbud om å få bli med på et slikt eventyr, hvor tåpelig jeg så enn synes det er å løpe 400 km. -Om jeg kommer igjennom? Ja, det håper jeg! Og målsetningen for gjennomførelse er satt!

A-mål: 85 timer. B-mål: sub 100 timer. Og C-målet er gjennomførelse innenfor de 150 timene som stilles til rådighed.

Sist års vinnertid var 92 timer, men i år er feltet skarpere, så jeg tror det blir løpt ”raskt”.

 

Af Simon Grimstrup, ultra trail løper

Produkter relateret til dette indlæg