Artikkel

Løpsberetning fra Thy Trail Marathon i DK

Thy trail marathon starten

 

Jeg løp så heldigvis kun halv Marathon, tviler på at jeg noensinne kommer til å løpe den hele Marathon oppe i Thy. Beklager. Naturen er nydelig, Vesterhavet er alt hva man forestiller seg. Vilt og vakkert. Vi hadde vinden i ryggen, og forholdene var tipp topp. Men jeg så hverken natur eller hav. Hadde travelt med å holde meg i live. Hylte som en unge gjorde jeg også, og var sint som en olm okse innimellom hylingen.

Vi landet i Thy et par timer innen start, fikk våre startnumre utlevert, og hadde tid til å tisse og ordne det praktiske. Helmer, min kollega fra løpeshop.no, var klar til start. Hvis han hadde nerver viste han det ikke, han var helt rolig. Jeg tok det også rimelig ok utvendig, hadde hørt rykter om at det var vått ute på ruten, og det stresset meg veldig mye. Har det enormt dårlig med vann og kulde. Pulsen var høy innen jeg gikk om bord i bussen, som kjørte oss ut til Klitmøller.

Her gikk vi ned til de små, gamle fiskehusene, fra fordums tid, og ventet til starten gikk, mens vi venter kommer Marathon løperne forbi. De så veldig freshe ut, og de sprang fort synes jeg. Mageknip!

Starten går og Helmer (løbeshop.dk) er vekk. Ser de gule armene hans mens vi løper på stranden, men etter at vi kommer opp i klittene er han pist vekk. Jeg fikk litt dårlig start, stod dårlig i feltet, i forhold til at stien var så smal, når vi kom opp fra stranden, og glemte å starte pulsklokka med det samme.

Vi løper noen kilometer og min puls er skyhøy, jeg tenker at det er nok bare fordi jeg hadde litt nerver da starten gikk, den legger seg nok til normalt leie snart. Skal jo løpe langt, og pulsen må ikke være så høy, det sliter meg ut før jeg runder 10 kilometer.

Vi kom opp i klittene, det var umulig å overhale dem som sprang litt saktere enn meg, stien var veldig smal og vi hadde fått beskjed på å ikke springe utenfor stien, da landskapet er så sårbart. Så kom vi ned på stranden igjen, også tilbake opp i klittene. Skulle det ikke kun være sand de første og siste kilometer, husker jeg at jeg tenkte på. Snakket med en sidemann, og han sa at halvparten av ruten har sand bunn … jaha.

Det var umulig å få ordentlig fraspark, baklårene mine syret allerede før vi hadde rundet ti kilometer. Pulsen var stadigvekk veldig høy. Vi kom til de første vannområder omkring 5-6 kilometer, så hadde jeg ikke tørre sko mere, men det gikk fint, ble fort varm igjen, og svuppelyden i skoene forsvant raskt. Tror også at solen varmet litt her.

Her husker jeg, at jeg hadde overskudd, og hadde det artig med dem jeg løp sammen med. Det var ikke bare meg som var ovenpå.

Mens jeg løper så er jeg godt klar over at jeg har to jenter bak meg, ser ingen foran meg, og de to bak meg skal holdes på avstand tenker jeg. Ved depot nr. to, når tingene ikke var så rosenrøde mere, får jeg et glass cola og en karamell bar, jeg trenger veldig til noe sukker. Pulsen ville ikke riktig legge seg. Så stikker den røde jakken forbi meg, og jeg ser det ikke engang. Neste gang stopper jeg ingen steder! Når vi så kommer inn i et lite skogsområde, ser jeg rødjakka og blir veldig overrasket. Upps, den jakka er på feil plass, eller så er jeg det!

Jeg prøver å øke tempoet, men det går ikke, og pulsen min har sitt eget liv. Hun er sterk og hun springer veldig godt. Jeg mister kontakten med henne når vi kommer til sjokk nr. 1; en liten dam som var veldig dyp. Vannet gikk meg til navlen, og da det kom opp til underlivet stoppet jeg med å puste. Heldigvis hadde jeg noen gutter jeg løp med her, og ham den ene ropte meg gjennom, at jeg var rå og dette var ingenting! Takk hvem du enn er, har glemt hvordan du ser ut, og fikk ikke navnet ditt. Jeg var lykkelig når jeg kom på land igjen, og beina skulle bare ha fart for å få varmen, jess jeg gjorde det! Positiv energi til meg selv.

50 meter løp jeg lykkelig uvitende om sjokk nr. 2, en litt større dam som var like dyp som sjokk nr. 1. Jeg startet med å skrike som et barn, det var nesten så tårene sprang, så mye nedtur var denne dammen. Men det var dessverre ingen vei utenom, og her overtok autopiloten. Denne siste dammen var en «ut av kroppen» opplevelse, husker ikke hvordan jeg kom over, husker bare at føttene ikke reagerte på de beskjeder de fikk etter at jeg var kommet på land igjen. F… jeg var kald. 10 kilometer med tung sand var ingenting ved siden av alt vannet.

Jeg spurte min kammerat gjennom sjokkene, han har løpet Thy trail siste år (hvorfor han løp det igjen, fattet jeg på daværende tidspunkt ikke), men om det kom mere vann på ruten? Jeg tror han hadde sett mine begrensninger, så han sa nei!! HAHA! Det var morsomt ja!

Vi løp noen kilometer, jeg angret veldig på at jeg var med, men nå hadde jeg jo satt meg et mål, ute på jobben, på under to timer (1.50 for meg selv … (ak)). Jeg undervurderte turen veldig, men å tape ansikt ville jeg ikke, så det var bare med å finne sjette gear 

Så på klokka, pulsen var hinsides, 3 kilometer til mål, virket som 10 mil. Jeg hadde tunge bein, akselerere kunne jeg ikke. Også kom det vann … KUN opp til lårene, ingenting sammenlignet med sjokkene, men min hjerne sluttet å tenke. Endelig skal jeg kanskje si, det å tenke så mye mens man løper Thy Trail er en dårlig idé. Nyte hadde jeg hellere ikke tid til.

Mens jeg løp gjennom disse siste 50-60 meter med vann var det en herre som falt så lang han var, med hele kroppen, huff og huff. Her var vi, som kom etter forpliktet til å hjelpe, det var vilkårene for å få lov til å starte. Jeg ropte om han var OK, det var han, vi skulle bare løpe. Vi heiv ham i armene så han kom fort opp, også løp vi videre. Han var TØFF.

Vi kom ned på stranda igjen, og jeg kunne se mål ca. 1 kilometer lengere fremme. Her var det ren viljestyrke som jobba. Det var så tungt å løpe i sandet, mine bein var avgått ved døden. Jeg hørte det var ei dame som ville forbi, men nei, det fikk hun bare ikke lov til. Det var nok at rødjakka løp forbi.

Jeg kom i mål, lykkelig over at det var overstått. Møter kjæresten som har vært fotograf ute på ruta, min kollega Helmer dukker også opp, og vi får en snakk om opplevelsen, og at jeg aldri mere skal delta, så skal jeg være godt full når jeg melder meg på.

Men men men… det viser seg at jeg kun var 12 min etter Helmer! Og jeg ble nr. 5 av 74 i kvinneklassen, halv Marathon. NR. 5!!!

Jeg er så stolt av meg selv, jeg gjennomførte! Jeg overlevde, og hvis pulsen snart vil gi seg, deltar jeg til neste år.

  • Saucony Kinvara 10 TEST – Lett, rask og komfortabel løpesko

    Løpeeksperten vår har testet den populære løpeskoen fra Saucony. Les anmeldelsen her.

  • Løpsstrategi for halvmaraton og maraton - Slik får du et godt løp

    Det kan ikke sies ofte nok. Løpsstrategien er avgjørende for et godt resultat og en god opplevelse - spesielt på de lengre distanser.

  • Løp: Fartslek på skogsstier – Effektiv og morsom intervalltrening

    Er systematisk og strukturert intervalltrening ikke noe for deg, men ønsker du stadig effekten av treningen, er detr et godt alternativ - nemlig fartslek.

  • Saucony Hurricane vs. Asics Kayano vs. Mizuno Horizon vs. New Balance Rubix – Test av løpesko til pronasjon

    Se sammenligningen av fire toppmodeller til den pronerende løper. Få overblikket til å velge den rette!