Inspirasjon

Ultra Trail du Mont Blanc 2017 - Beretning fra en ultraløper

Ultra Trail du Mont Blanc 2017 - Beretning fra en ultraløper

Vi har mottatt denne løpefortellingen fra ultraløper, Jesper Elfving, som nylig deltok i et av verdens hardeste ultraløp, "UTMB" i fjellene rundt Europas høyeste fjell, Mont Blanc.

 

Ikke den bedste start på eventyret

Jeg ankom til Chamonix ved Mont Blanc onsdag sent på ettermiddagen - uten bagasje. Den befant seg et eller annet sted i mellom Hamburg og Geneve.

Jevnt presset, men ved hjelp fra både kjente og ukjente danske deltakere (og en argentinsk jente fra hotellet) lykkes det meg i løpet av torsdagen å samle nok utstyr til at jeg kunne få det ettertraktede startnummeret utlevert.

Jeg håpet helt til det siste at tingene mine ville dukke opp... men nei.

Fredag morgen våknet jeg tidlig da Thomas Staun (en annen dansk ultraløper) skulle tidlig opp og av gårde til starten på CCC (et annet ultraløp i forbindelse med UTMB)... Midt på formiddagen sjekket jeg telefonen for bagasjestatus for 117. gang - fortsatt intet nytt. Brukte deretter det meste av dagen på å få kjøpt inn nye klær, slik at jeg hadde noe å løpe i. Trodde jeg skulle klare dette ganske raskt, da Chamonix stort sett kun består av sportsbutikker, men med ca. 10.000 løpere var det etter hvert blitt utsolgt for mange ting rundt omkring. Så de par timene jeg hadde tenkt å bruke på en middagslur, gikk i stedet med på å suse fra butikk til butikk... Men jeg hadde ganske kjapt bestemt meg for at jeg ikke ville la meg stresse av alt det manglende utstyret (men lyver hvis jeg sier at det ikke påvirket meg).

 

Løpet skytes i gang

Da klokken var rundt 16, og jeg var på vei med dropbag og videre ned til start – dukket det en sms opp fra hotell-resepsjonisten.... "your luggage has arrived". Aarrgh, nå steg stressnivået plutselig til 10.000... Skulle det pakkes om? Skulle jeg la tingene være som de var? Ja, hva skulle jeg?

Lynraskt ble det byttet rundt på noen ting. Jeg tok med mine egne staver ettersom de jeg hadde lånt var et nummer mindre. Jeg skiftet lynraskt til mitt eget "gamle" løpetøy, og kastet litt energi i rygsekk og dropbag. Mer klarte jeg ikke å overskue på det tidspunktet.

Fikk avlevert min dropbag og beveget meg til startområdet.

Jøss, for en stemning... Her summet det av liv, løp, godt humør, forventninger, skrekk, redsel, glede... Ubeskrivelig, men vanedannende.

Etter en stund begynte de med taler og presentasjoner (av bl.a. helten min, Kilian Jornet)... Store høyttalere og en pumpende bass var med på å piske opp stemningen til uante høyder.

Det var helt vilt, og man kunne virkelig kjenne at man var en del av noe stort... Nesten 3 års forberedelse skulle opp til eksamen nå... Og plutselig kunne jeg merke det hele velte opp i meg, og øynene mine begynte å "svette"... Tørket dem og kikket på en polakk ved siden av meg... han led visst også av røde øyne og "høyfeber" ;-)

Så gikk starten, og larmen fra tilskuerne var ubeskrivelig... Alt kom så plutseligt, at jeg etter et par hundrede meter oppdaget at jeg hadde glemt å starte klokken.

Det var helt surrealistisk å være en del av... Her løp man i samme felt som noen av verdens beste trailløpere. Det ble gitt godt med fart helt fra start. De første 8 km var flate (etter UTMB-forhold), og alle ville gjerne kjapt bort til første stigning, så de ikke ble fanget i den tunge delen av feltet, da forbipasseringer ikke var enkelt å få til på de smale stiene. Og for å få god spredning, startes det med en cirka 6 km stigning, og tilsvarende nedoverbakke rett etterpå. Underlaget var veldig glatt, og ekstremt gjørmete etter de mange dagene med regn før løpet startet. Stenene var var veldig glatte og stiene var en stor gjørmepøl, så vi skøytet bokstavelig talt rundt.

 

 

Uvær og barskt terreng

Etter cirka 3 timer og 20 km traff jeg første depot, St-Gervais. Det var et virrvarr av løpere, og veldig vanskelig å overskue. Bordene var oppstilt i en hestesko med alt fra kjeks, til suppe og pasta. Raskt noe å spise og drikke, og så videre.

Det våte underlaget gjorde at jeg rundt omkring 40 km ramlet 2 ganger helt umiddelbart etter hverandre, begge gangene satte jeg meg ned på halen. Verre var det rett før depotet i Les Chapieux, her falt jeg og slo høyre kne i en sten, gled ned mot en grøft og banket pannen mot en annen sten. Lettere groggy stavret jeg de siste 500 m ned til depotet, og måtte bare sitte og summe meg litt før jeg fortsatte.

Ruten var hard og ubarmhjertig. Enten rett opp i himmelen, og stigninger som aldri syntes å få noen ende, eller nedløp på bratte smale stier. Samtidig ble været verre og verre. På toppene var det snø og storm, og kaldt som på en god dansk desembernatt, så fingrene føltes som de skulle falle av.

Ruten ble kortet ned en smule da dobbelttoppen "Pyramidene" ble unngått pga. alt for dårlig vær. Dette betød ca. 3 km kortere rute, men samtidig også 30 min mindre til å gjennomføre løpet.

Etter en kald natt nådde jeg endelig frem til Italia, og fikk tanket opp ved depotet i Lac Combal. Da jeg forlot depotet oppdaget jeg etter ca 1 km, at jeg hadde glemt koppen min der borte - jeg orket ikke å bevege meg i retur, og håpet på at det ikke ble oppdaget (en kopp er obligatorisk utstyr).

Etter 4 topper over 2400 m var det endelig tid for gjensyn med sin dropbag i Courmayeur etter 80 km. Jeg var ganske presset, da jeg på et tidligere tidspunkt oppdaget at jeg hadde mistet ladekabelen til klokken min, og det var etter hvert bare 4% igjen. I depotet fikk jeg levert klokken inn til Garmin, så den kunne lade litt mens jeg fikk proviantert.
Jeg fikk spist og skiftet T-skjorte, og 20 min senere ville jeg videre. Klokken min rakk dessverre bare å lade opp til 46%, men jeg ville ikke bruke mere tid i depotet.

Et stykke etter depotet kom jeg på at jeg hadde glemt å ta med de energibarene og geleene, som jeg hadde i posen (depot-huskelappen var ikke blitt med fra den forsinkede bagasjen). Vel, men nå ventet det en 5 km lang oppstigning med 1000 høydemeter til Refuge Bertone. Kom til at tenke på at når jeg nådde opp dit var jeg bare halvveis.... Det skapte en mindre krise, da lårene mine allerede var ganske ødelagte, og det virket uoverskuelig å skulle igjennom samme distanse en gang til...

Det var ikke mye annet å gjøre enn å kjøre på, og etter toppen fulgte heldigvis 12 km overkommelig terreng.

 

Løpets avsluttende fase

I depotet ved Arnouvaz, ved foten av Grand Col Ferret, var det rimelig mye panikk. Det var et forferdelig uvær på toppen (-9 grader og kraftig storm). Alle skulle ta på seg ALT det tøyet de hadde med, også måtte vi innom medisinsk, som så oss i øynene og vurderte om vi var klare for å fortsette. Løpere som kom litt senere enn oss ble faktisk plukket ut av løpet, selv om de var der før cut-off. Løpsledelsen turte ikke ha løpere på fjellet i mørket. Det var en kald, stormfull, lang og bratt oppstigning før vi krysset grensen til Sveits.

Nå fulgte et langt nedløp på omkring 22 km, og samtidig ga klokken min opp pga manglende strøm… Det var litt kritisk og stressende å ikke lengre ha kontroll på distanse og tid.

Ved depotet i Plan De L'au var jeg på toalettet og la ryggsekken min utenfor, cirka 30 min senere, lengre oppe på fjellet, oppdaget jeg at den ene drikkeflasken min hadde falt ut da jeg tok den på... Nå manglet jeg både en kopp og en drikkeflaske - begge deler er obligatorisk utstyr...

Hele natten gikk jeg i frykt for å falle igjen. Det ble til et enkelt og på morgenen våknet jeg flere ganger mens jeg gikk. Et par ganger fordi jeg tråkket på kanten av en smal sti og en enkelt gang på vei mot depot våknet jeg av at jeg løp inn i et autovern... litt koffein tok vekk den verste trettheten, og jeg fortsatte mot de siste toppene - nå begynte jeg igen å kunne overskue resten av distansen.

Da morgenen kom, kom det samtidig et værskifte, og plutselig var det som en dansk sommerdag med grader på den andre siden av 20. Igjen kan jeg bare konstatere at varme ikke er helt meg. Jeg var temmelig ristet og kom ganske tett på cutoff-tiden ved flere depoter. Heldigvis, kan man si, hadde jeg ingen klokke til å presse meg. Men jeg var helt der ute hvor tvilen om fullførelse igjen dukket opp.

Ved depotet i La Flégére var det bare en håndfull løpere bak meg, men jeg kunne simpelthen ikke bevege meg raskere, og løp til og med tom for væske. Et liten hvil på 5 min og masse cola gjorde at jeg igjen var i gang. Officials ropte til oss, at nå var det 8 km til mål, og det var nedover hele veien, så vi skulle bare gi fart.
Som sagt så gjort, jeg løp alt jeg kunne, og det gjorde hamrende vondt i lårene, men skitt au, nå skulle jeg bare i mål...

 

 

Målet innenfor rekkevidde

På det siste stykket løp jeg forbi 71 løpere, og plutselig kunne jeg se asfalten igjen. Ruten løp rett forbi hotellet vårt, og jeg fikk hilst på hoteleieren Richard og Meline fra Argentina (som jeg lånte utstyr av).

Det var en fantastisk følelse å løpe igjennom Chamonix, og selv om jeg hadde valgt å nyte det, gikk turen gjennom byen alt for raskt. Plutselig var målportalen i syne, og de mange tilskuerne gikk helt amok (sikkert ikke bare for mig ;-)

Kjempeforløsning å løpe over streken, og det utløste et kjempestort YEAAAAHHH!!!!
Da jeg akkurat hadde fått summet meg, kom en masse ting veltende opp i meg, og øynene mine begynte igjen å svette ;-)

Innløpet var timet, så mens jeg stod i kø til å få min finisher-vest var det premieoverrekkelse på alle distanser... så jeg fikk mitt ønskede bilde av Kilian Jornet (dessverre ikke den selfien jeg hadde drømt om).

 

Etter løpet

Tilbake på hotellet og raskt få strøm på telefonen, så jeg kunne ringe hjem. Planen var en kjapp dusj, også ned i byen for å få noe mat og drikke da jeg var blitt ganske sulten etter hvert. Plutselig begynte jeg å fryse og riste helt vilt. Jeg fylte raskt varmt vann i badekaret, og det hjalp.

Det neste jeg oppdager er at jeg rister og fryser helt vilt igjen - denne gangen fordi jeg har sovnet, og nå er vannet iskaldt. Kjapt tørker jeg meg, og under dynen for å få varmen igen...

Det neste jeg opplever er at klokken er 04:30, og nå er jeg for alvor tørst og sulten. Sulten stagges med Rittersport og Pringles frem til hotellet byr på frokost.

Utrolig nok har jeg ikke ødelagte ben og ingen blemmer. Det er mest tærne som er ømme. Formiddagen brukes på å traske litt rundt i byen og suge de siste inntrykkene til seg før turen går hjemover.

Det høyre kneet snurrer stadig litt, så vil tiden vise om man skal kikke nærmere på det, eller om det bare er et kraftigt slag som heles med tid.

Mandag møttes jeg med familien i Hamburg lufthavn, og vi hadde et par koselige dager sammen der nede.

Nå har de mange inntrykkene lagt seg, og jeg er svever fortsatt høyt ved tanken om den kjempeopplevelsen det var å være en del av et stort og fantastisk løp som UTMB.

Det kan på det varmeste anbefales å dra dit og prøve en av distansene.



Av Jesper Elfving, ultraløper

Produkter relateret til dette indlæg

  • TEST: Nike Joyride Run Flyknit - Løp på gummikuler

    Her kan du lese anmeldelsen vår av en helt unik løpesko hvor du løper på myke gummikuler!

  • Garmin Fenix ​​6/6S/6X - NYHET! - Les alt om klokkene her!

    Garmin Fenix ​​6 har kommet! Les alt om de nye toppmodellene fra Garmin her.

  • TEST: Nike Zoom Pegasus Turbo 2 vs. Nike Pegasus 36 vs. Nike Zoom Fly 3

    Les gjennomgangen og se forskjellene på Nike Zoom Pegasus Turbo 2, Nike Pegasus 36 og Nike Zoom Fly 3. Vi sammenligner joggeskoene her!

  • De 7 beste Saucony løpesko 2019

    Se de beste løpeskoene fra amerikanske Saucony her. Finn den modellen som passer best til deg.