Etter å ha avsluttet min tre uker lange treningsleir, hvor jeg i den siste uken ble syk, landet jeg torsdag morgen, 3 døgn før EM, i Antalya med et par måltider i meg. Etter en god treningsøkt var jeg også optimistisk. Jeg måtte få kroppen i gang igjen etter 3 dager i ro, så det ble en 17km progressiv treningsøkt(pace 5.00 til 3.20) og noen raskere 30sek løp/strides(pace 2.50 til 2.30) Ikke for lett, ikke for tøft, men en god mellomting for å få kickstartet systemet.
Det ga meg ro at vi landet i Tyrkia i god tid – jeg hadde resten av torsdag, hele fredag og lørdag til å komme meg og bli klar for søndagens løp. Kroppen måtte i gang igjen og viktigst av alt, skulle det hydreres og fylles energi på motoren. Fredag var bedre enn torsdag og lørdag var bedre enn fredag. Det gikk fremover, jeg hadde håndtert det noenlunde. Lørdag var resten av den norske troppen ankommet og det var en klassisk “pre race dag”. Jeg sov så lenge jeg kunne for å restituere så godt som mulig.
God frokost 08.00, ut med bussen for å trene på ruten rundt kl. 10, retur med bussen 11 og tungt i lunsjbuffeten klokken 12.00. Deretter en kort lur, litt behandling og avslapping. En kort gåtur før middag for å handle litt snacks og så var den dagen gått. Jeg lå i sengen og snakket med familien kl. 20.00 og slukket lyset 21.30. Jeg var fortsatt trøtt, kroppen trengte så mye søvn som mulig.
Løpsdagen
Søndag morgen, ringte vekkerklokken 6 timer før løpet startet klokken 14.10.
Jeg startet med en rolig joggetur. Jeg måtte få kroppen litt i gang. 20min lett jog og direkte i buffeten kl. 09.30. Lyst brød, honning, yoghurt med honning, litt frukt og kaffe. Jeg pleier alltid å sørge for å ha spist det siste måltidet 3-4timer før start og det skal ikke endres på den rutinen, spesielt ikke på raceday. Deretter opp å ligge, brygge en god kopp kaffe og slappe av.
Klokken 12.00 tok vi bussen mot ruten og her begynner nervene virkelig å melde seg. Jeg skanner konstant kroppen, når jeg blir nervøs; Hvordan er kroppen? Er det noen ømheter? Er jeg litt tung? Tankene går rundt. Kroppen forbereder seg på det den skal gjennom: Lidelse, ut å starte hardt, holde tempoet og så løpe seg i veggen mot slutten. Cross er bare tøft. Det frigis adrenalin og stresshormon og man er i en helt spesiell tilstand, før et slikt løp, jeg har før beskrevet det i artikkelen om Berlin(link).
30min før start samler vi oss som lag i “call-room”, et rom fylt med de andre løperne, hvor de sisteforberedelser finner sted, før vi blir sluset ut til starten. Man skifter til piggsko, konkurranseklær og det siste toalettbesøket er klart. Det er en elektrisk stemning; noen snakker, andre er helt innestengt, det lukter av varmekrem, svette og stemningen er nervøs og elektrisk.
De siste 10 min før start går tregt, vi gjør de siste strides på en liten gressflekk bak startportalen og slippes så ut til startlinjen. De store stjernene blir presentert og vi andre stiller oss på startlinjen.
Ræs med en nordmann
On your marks, ”Klar!” – pistolen går og løpet er i gang.
De første 300-400 meter er full fart. Alle løper for å få en god start og plassering i feltet. Er du for langt bak fra start, blir det vanskelig å løpe seg opp gjennom feltet, og er du for langt fremme, er det stor risiko for å gå tom. Det handler om å finne en god balanse og kunne løpe seg opp derfra.
Jeg får meg plassert tett ved en nordmann jeg møtte i Sør-Afrika; Jakob Boutera – jeg vet han har et fornuftig utlegg og løper klokt, så det ville gjøre det litt enklere for meg å holde øye med ham. Jeg visste også at han var i god form, han hadde løpt noen langt bedre treningsøkter enn meg i Sør-Afrika, men trening er en ting. Konkurranse er noe annet.
Ganske riktig løper Boutera klokt. vi ligger rundt 50 av ca. 90-100 løpere etter første runde og begynner derfra gradvis å løpe oss opp i feltet, nummer 45 – 40 – 37. Man er så hyperfokusert under et sånt løp, at det er vanskelig å huske nøyaktig hva man tenker på der ute og opplever.
Etterpå er det litt et stort blur med få øyeblikk som biter seg fast i hukommelsen. Et av dem er når vi går ut på siste runde, vi nærmer oss topp 30. Jeg forsøker å åpne opp, henter et par plasseringer – folk som har gått tomme foran. Jeg passer på å holde kadensen og trykke til gjennom gjørma. Vi løper gjennom gjørme, sand, små kunstige bakker og svinger inn på den 300-400 meter lange oppløpsstrekningen.
Jeg har nettopp hentet noen stykker, og finner meg plassert 10-15 meter bak neste løper. En svenske. Det er vanskelig å hente et så stort gap, når vi begge løper sterkt, så jeg er bare oppmerksom på å holde trykket og min plassering til mål. Jeg tror jeg er i topp 30 da jeg krysser målstreken, men det viser seg at jeg kommer inn som nummer 32.
C-målet oppnådd
Min målsetning før løpet: A-mål: topp 20, B-mål: topp 30, C-mål: beste plassering i EM cross senior-regi (topp 37). C-målet ble altså innfridd, noe som var tilfredsstillende etter en vanskelig uke.
Deretter skulle jeg bare hjem til Norge. Hjem til familien etter 4 uker og hjem for å fortsette treningen mot neste mål. Mitt neste måler å løpe raskt til en 10km tidlig i januar.
Jeg har forbedret meg siden NM cross for 4 uker siden, og ting går gradvis fremover. Men som tidligere nevnt (link), tar det alltid tid å komme i gang etter en maratonpause der man har latt kroppen hvile. Derfor er fokuset å fortsette med oppbygging av trening og gjenfinne den gode rytmen som gir gode resultater.
