Først skrev jeg om viktigheten av å starte rolig på en høydetreningleir og deretter om hvordan jeg i uke 2 kanskje ikke helt hadde gjort det. Denne artikkelen handler derfor om konsekvensene av å overdrive i høyden.
Etter uke 2 var kroppen fortsatt frisk, og det var den også mandag og tirsdag i uke 3.
Tirsdag ettermiddag var en veldig god trening sammen med Kristian og min trener Henrik, som overvåket den fra sidelinjen.
Min trener, Henrik, kom ned til oss tirsdag i uke 3 for å supplere med treningsplanlegging og behandling - og han viste seg å være svært nødvendig.
Øm legg og trøtt kropp
Onsdag morgen våknet jeg nemlig med en spent og øm legg og en MEGET trøtt kropp. Vi jogget en rolig tur på 70 min og jeg var trøtt, mer enn jeg pleier. Jeg sto nesten med hendene på knærne i supermarkedet etterpå, og jeg hadde mest av alt lyst til å legge meg i den kalde frukt- og grøntavdelingen.
Onsdag ettermiddag, (etter en lur, godt med mat og avslapning) var kroppen bedre, men leggen mer øm – vi måtte endre planen. Uttalt tretthet og markant ømhet var klare tegn på at jeg hadde overgjort det i høyden. Kroppen var presset. Uke 2 hadde kanskje vært for hard? Og nå kom det en regning? Det kommer alltid en regning hvis man går over grensen, størrelsen avhenger av hvor mye man presser sitronen.
En presset sitron
Torsdag og fredag ble noen roligere dager og det betalte seg umiddelbart, så jeg lørdag og søndag følte meg bedre løpende og hadde fått styr på leggen. 170km totalt for uken og det var nå en uke til EM. Jeg var optimistisk igjen. Dessverre hadde kroppen andre planer. En av tingene som kan skje når man ligger på (og over) grensen, er at ens immunforsvar blir litt presset, og man blir mer mottakelig for sykdom. Slik fikk jeg; en maveinfeksjon for å starte EM-uken med, det var kritisk.
Mandag, tirsdag og natten til onsdag ble brukt i sengen og på toalettet. Jeg hadde det forferdelig og det påvirket meg mentalt. Like gøy det er å være på treningsleir når det fungerer, like trøtt er det å være der når man er syk, skadet eller på annen måte ikke kan trene. Man er et sted hvor det handler om å trene, omgitt av folk som gjør det og den konstante påminnelsen om at det kan du så ikke - det er frustrerende. Legg til at dagene teller ned mot et løp du har sett frem til, det setter mentaliteten påprøve.
Humøret kommer tilbake like raskt som sykdommen forsvinner. Onsdag, på reisedagen vår til Antalya i Tyrkia, hvor EM i terrengløp skulle skje på søndag, begynte jeg å fåle meg bedre.
