Noen ganger sender livet deg et lite stykke magi — og det var nettopp det som skjedde da Katharina og jeg fikk muligheten til å dra med til her i begynnelsen av november. I videoen nedenfor kan du gjenoppleve løpet gjennom våre øyne, og i artikkelen her dykker vi ned i hvorfor dette maraton føles mindre som et løp… og mer som verdens største feiring av løpere.
Video
Play
De mest komfortable New Balance-skoene
En start du aldri glemmer
New York City Marathon er kjent for to ting: Løpet snor seg gjennom byens fem boroughs (bydeler), og den har flere høydemeter enn du tror. De 246 høydemeter gjør det til det tredje mest krevende løpet blant World Marathon Majors, kun overgått av Boston (248 høydemeter) og Sydney (317 høydemeter). Men la deg ikke skremme. Ruten er ren glede fra første skritt til siste meter, og det er nettopp en av grunnene til at du bør prøve å løpe den minst én gang i livet.
Løpsdagen starter tidlig. Veldig tidlig. Du tar en buss eller ferge lenge før soloppgang og ender i startområdet ved siden av Verrazzano-Narrows Bridge på Staten Island. Fun fact: De fleste løpere bruker faktisk mer tid ventende på Staten Island enn de gjør i noen av de andre fire boroughs — så pakk noen varme, gamle lag du er klar til å donere når startskuddet nærmer seg.
Å krysse Verrazzano-broen er den perfekte måten å åpne ballet på: ingen tilskuere ennå, bare lyden av tusenvis av fottrinn, Manhattans skyline langt i horisonten, og en umiddelbar løper-high treffer deg, mens du allerede tar en stor del av løpets samlede høydemeter på de innledende kilometrene.
Når du løper ned fra broen, snor ruten seg inn mot Fourth Avenue i Brooklyn — og her skjer det magiske: Synet av en endeløs flod av løpere foran deg er fullstendig overveldende. Tusenvis av mennesker, alle med samme mål, alle fanget i samme elektriske stemning. Det er umuligt ikke å smile.
Publikum – byens største superkraft
På Fourth Avenue i Brooklyn får du for første gang en smak av hvordan 2,5 millioner tilskuere kan bli vinden i dine seil. Larmen er konstant (bortsett fra den korte stillheten i Williamsburg), og energien er helt vill. Jeg tror aldri jeg har hatt det så gøy i et gateløp som jeg hadde her.
Og publikum bare fortsetter. Nedløpet fra Queensboro Bridge kan føles brutalt — med 25 km i bena og en hard stigning over broener den bratte betongbakken en ganske kontant påminnelse om, at ja… du har fortsatt knær. Men når du treffer Manhattan, treffer brølet deg som en mur. Det er så overveldende og oppkvikkende, at all smerte forsvinner øyeblikkelig, erstattet av ren, frisk energi.
Og så kommer finalen: Central Park. Det føles oppriktig som om hele byen har møtt opp nettopp her for å heie deg hjem. Selvom du er så sliten, at beina er det eneste, du fortsatt kan merke, tvinger publikum smilet frem, mens du jager den siste strekningen og målstreken.
En avslutning som setter seg fast
De siste fem kilometer føles som en emosjonell berg-og-dal-bane på full fart — ren eufori blandet med total mental utmattelse. Det er utrolig hvordan man kan være fullstendig tom og samtidig helt oppstemt, drenert for energi men fortsatt summende av tilskuernes heiarop helt frem til målstreken. Ikke engang den beryktede siste bakken inn i Central Park stopper deg på det tidspunktet.
Og jeg var bestemt ikke den eneste som hadde det slik — alle 59.226 finishere følte nok den samme vakre kampen, som igjen gjorde TCS New York City Marathon til verdens største maraton.
New York er et episk bakteppe til et maraton — skyline, broer, kaos og karakter — men sannheten er, at det er menneskene som gjør det uforglemmelig. Publikum er løpet sjel.
Etter løpet var jeg fullstendig ferdig: Jeg frøs og var utmattet, en tom skall av et menneske pakket inn i en oransje poncho. Men selv i subwayen hjem fikk New Yorkerne meg til å føle meg som verdens tøffeste. Alle ønsket gratulerer. En gav meg sin plass. En liten jente løp bort for å stille spørsmål — alt på grunn av den solide medaljen om halsen.
Byen — og maten
Jeg vurderte faktisk å hoppe over dette avsnittet, for alle vet jo, at New York City er fantastisk. Men hvis du har levd under en virkelig stor stein og aldri hørt om byen, så la meg si det klart: byen alene er grunn nok til å melde seg på dens maraton.
Folkene, skyskraperne, broene, Central Park, gatene, de blinkende reklameskiltene. Det venter noe nytt, høyt, bråkete eller deilig om hvert et hjørne.
Og når vi snakker om deilig, så er New York, for meg, først og fremst MAT. Du kan få alt her — ikke bare en hvilken som helst utgave, men den beste utgave.
Spesielt pizza, som er mitt kjærlighetsspråk.
Vi hadde travelt med New Balance-programmet, men hvis jeg kommer tilbake neste år, setter jeg seriøs tid av kun til å spise. Verdens beste bagels, pizza i toppklasse, pasta som kunne få italienere til å felle en tåre, og ville oppfinnelser som cronuten (ja, vi prøvde den — ja, den smakte av ren lykke og muligens litt forhøyet kolesterol, se bare videoen).
Konklusjonen er: Med bare litt research kan du finne mat i verdensklasse fra stort sett alle kjøkken på planeten. Som eksempel var Katharina og jeg på L’Industrie i West Village, og deres burrata-pizza var den beste pizzaen jeg noen gang har spist. Punktum.
Et utvalg av raske New Balance-sko
Løp det selv!
Mens du sitter hjemme i sofaen og scroller gjennom artikkelen, kanskje med benene skjelvende litt av spenning, tenker du sikkert: “Hvordan melder jeg meg egentlig på dette fantastiske løpet?” Og svaret er: det er ikke lett å få en billett. Men én ting er sikkert — hvis du ikke legger navnet ditt i lotteriet, har du allerede tapt. Det har vært mitt mantra i årevis, og derfor har jeg fått med kona både til Nice i Frankrike og San Francisco for å gjøre “et eller annet vilt løp”.
Selv om nesten 60.000 fullfører, er TCS New York City Marathon ikke lett å komme med i. I 2025 søkte hele 200.000 personer, som gir deg rundt 30 % sjanse for å få en plass. Vil du være med neste gang, må du melde deg på lotteriet tidlig vår. For 2026 betyr det mellom 4. og 25. februar. Alle detaljer finner du på New York Road Runners’ hjemmeside.
Så kom igjen: meld deg på, krysse fingrenene, tærne og kanskje til og med lissene dine, og håpe at New York sier: “Vi sees i november!”
Uansett hvilket løp du stiller opp i, har skoene, som gir deg den beste mulige opplevelsen.
