Jeg har sett fram til denne vårsesongen i over et halvt år.
Planen var klar, treningen lagt og målene satt: Først NM 10, deretter EM i gateløp og til slutt kronen på verket, London Marathon. Men i stedet for startnumre og nye PR-er, sto jeg før NM 10 med en ømhet i låret, som ikke ville gå vekk – og senere en MR-skanning, som bekreftet min mistanke: Stress-reaksjon i beinet.
Planer ut av vinduet
Det begynte som en diffus ømhet, som mange løpere sikkert kjenner. Ikke noe voldsomt – bare en følelse som dukker opp underveis og rett etter trening, hvor noe ikke føles helt som vanlig.
Jeg prøvde først å redusere litt, ta det roligere. Men symptomene ble ikke bedre. Først da jeg stoppet helt opp og fikk det undersøkt, kom svaret: Jeg måtte ta full pause i tre uker.
Å se sine mål forsvinne ett etter ett – NM, EM og London – var en stor skuffelse. Jeg har investert så mye. Men nettopp nå – i disse periodene hvor alt blir satt på pause – har man mulighet for å reflektere.
Refleksjonene har blant annet blitt til disse tre tipsene, jeg har måttet erfare – og som jeg gjerne vil gi videre, så du forhåpentligvis kan unngå en lignende situasjon.
1. Lytt til de små signalene.
Diffus ømhet som varer i uker, er ikke bare "noe jeg løper vekk". Kroppen prøver å fortelle deg noe, så lytt før det blir alvorlig. Jeg forsøkte egentlig tidlig å stoppe opp og endre min tilnærming til treningen, men det gikk for mange uker før jeg fikk undersøkt problemet ordentlig.
Neste gang får jeg en MR-skanning raskere hvis det ikke umiddelbart blir bedre og det er vanskelig å finne ut av hva problemet er.
2. Ta smerten alvorlig – og ta ansvar.
Det er ikke svakt å stoppe opp. Det er sterkt å tørre ta en pause, justere og i siste ende forebygge en enda lengre skade. Umiddelbart endrer det ikke noe, om jeg hadde tatt en, to eller fem dagers pause i starten: Formen endrer seg ikke på så kort tid. En stressreaksjon må derimot ha tid uten belastning for å hele, så et godt råd er å ta en innledende pause på noen dager og være god til å se bort fra programmet.
Dette er et utrolig enkelt råd å gi videre, men det er fryktelig vanskelig å følge i praksis – det vet jeg selv.
3. Gi deg selv plass til å være skuffet – og kom så videre.
Skuffelsen over tapte løp er reell, og det er greit å være lei seg. Men la det ikke definere deg. Bruk det til å bygge noe nytt og sterkere opp – både fysisk og mentalt. Jeg gir meg selv en til tre dager før jeg begynner å se framover og komme videre. Negativitet er ikke bra for noe, verken deg selv eller framtiden, like lite som det er rettferdig overfor dine omgivelser.
Etter London Marathon, da jeg hadde sett det fra sidelinjen, snudde humøret mitt, og siden da har jeg sett konstruktivt framover. Hvordan kommer jeg best tilbake nå? Det er mitt store fokus.
Nå er jeg stille og rolig i gang igjen. Jeg har ikke hastverk – for jeg vet at den klokeste veien frem noen ganger starter med et skritt tilbake. Og kanskje aller viktigst: Jeg har blitt bedre til å lytte. Ikke bare til kroppen, men også til meg selv.
Interessert i mer?
