Som jeg tidligere har beskrevet, har mitt rehabiliteringsforløp langt fra vært lineært. Det har vært preget av opp- og nedturer, små seire og perioder med tvil. Nylig sto jeg igjen i en situasjon, hvor kroppen begynte å reagere negativt – og jeg fryktet et større tilbakefall.
Jeg begynte å spekulere på, om min tidligere stressreaksjon overhodet var helet ordentlig, og uvissheten om hva som foregikk, begynte å fylle mer mentalt.
For å få klarhet og unngå at bekymringene løper løpsk, besluttet jeg, i samarbeid med en lege fra Team Danmark, å få foretatt en scanning. Det skulle gi meg et mer objektivt bilde av situasjonen – og forhåpentligvis ro i sinnet.
Vendepunktet
Heldigvis viste scanningen at skaden var helet fint, og at det ikke var tegn på en ny skade eller egentlig tilbakefall.
Meldingen ble et mentalt vendepunkt. Ikke bare fordi det var gode nyheter, men fordi jeg fra det øyeblikket kunne gi slipp på frykten og i stedet fokusere på løsninger og neste skritt.
Det er interessant, hvor tydelig det ble for meg, hvor sterk sammenhengen mellom kropp og sinn er: Da tankene fant ro, begynte kroppen nesten umiddelbart å føles bedre – både fysisk og i treningen.
Reaksjon og tilpasning
Med et klarere utgangspunkt i hånden gikk jeg i gang med å analysere hva som kunne være årsaken til de symptomer og spenninger jeg hadde opplevd.
I samarbeid med Team Danmarks lege kom jeg frem til at syklingen – særlig de harde og intensive øktene – sannsynligvis hadde vært for voldsom en belastning for lårene. Det ble tydelig for meg, at det var her jeg skulle endre tilnærming.
Vi valgte derfor å kutte syklingen helt ut og erstatte den med aquajogging og utendørs løping. Deretter intensiverte jeg med ro i magen behandlingen av lårene og fikk løsnet opp for de spenninger som hadde plaget meg i lengre tid.
Samtidig tok jeg et skritt tilbake i treningsplanen og endret mitt fokus. Jeg skrudde ned for både mengde og intensitet, og vendte i stedet tilbake til en mer enkel tilnærming: Bare løp. Uten å presse på. Uten å jage form eller tider. Og nettopp denne tilnærmingen har vist seg å fungere virkelig godt.
Den raske og tydelige fremgangen, både fysisk og mentalt, var en sterk påminnelse om at det i noen situasjoner gjelder at "less is more" – særlig når kroppen har vært presset. Å tørre gi slipp midlertidig og gi seg selv lov til å restituere og gjenoppbygge er nå en nødvendig investering i det lange løp.
Mitt forløp er fortsatt i gang, og jeg er ikke i mål ennå eller tilbake til normal treningsmengde. Men for første gang på en stund føles det som om kroppen er sterk, stabil, og at det er lys i enden av tunnelen. Det er igjen ro i tankene og retning i treningen – og med det kommer også gleden og de positive tanker.
Det skal nok gå bra og sommerens mål er realistiske.
Interessert i mer?
