Jeg er nå offisielt tatt ut til VM i maraton, som i år blir holdt i Tokyo om kun to uker. Det er en av de store – både med tanke på arrangementets prestisje og det personlige målet jeg har arbeidet mot lenge. En VM-billett i hånden betyr ikke bare at formen er på riktig vei; den er også en bekreftelse på at det lange, seige strekket lønner seg, selv når det har vært oppoverbakke.
For de som har fulgt med i mine tidligere artikler her på Løpeshop.no, vil det ikke være noen hemmelighet at jeg tidligere i år støtte på noen utfordringer. Jeg pådro meg en av de mer omfattende skadene og måtte holde tre ukers pause fra løping. I den perioden – særlig mot slutten – prioriterte jeg sykkelen litt for høyt i forsøket på å bygge form uten for mye belastning. Det virket i teorien som en god idé.
Tilbake som løper
Formen var god, og jeg følte meg sterk, men i mitt tilfelle kom syklingen til å fylle litt for mye og ble for intensiv. Det endte med å kompromittere både restitusjonen og den nødvendige løpemengden – og dermed også selve opptrappingen.
Derfor tok jeg for rundt to måneder siden en bevisst beslutning om å kutte drastisk ned på syklingen og i stedet fokusere på de to viktigste elementene for en maratonløper: restitusjon og løpetrening. De siste 7-8 ukene har jeg endelig kunnet trappe opp løpemengden igjen, og det har kunnet merkes – både i kroppen og i hodet. Det er som om systemet stille og rolig er begynt å finne rytmen igjen. Jeg begynner å føle meg som løper – ikke bare én som trener for å holde seg i gang.
Tålmodighet og fokus
Det er selvfølgelig fortsatt tidlig, og to måneder er på samme tid både mye og lite. Men for første gang på lenge føler jeg at jeg har en stigende kurve å arbeide videre på, og formmessig står jeg et godt sted. Det gir ro og motivasjon – og ikke minst troen på at jeg kan stå på startstreken i Tokyo med ambisjoner om et stort resultat.
Å bli tatt ut til VM har en stor betydning! Det er mer enn bare en plass i et startfelt. Det er en anerkjennelse av det arbeidet som er lagt ned, og et symbol på at noen tror man har mer i seg. For meg personlig er det også en påminnelse om hvorfor jeg gjør dette: Jeg elsker å konkurrere, men jeg elsker minst like mye prosessen – de små fremskrittene, de daglige valgene og de lange, ensomme turene hvor du vet at du bygger noe opp.
Nå handler det om å fortsette å bygge – klokt, kontrollert og med et skarpt fokus på målet i Tokyo. Jeg gleder meg til å dele reisen dit og forhåpentligvis innfri de målene jeg har satt meg.
