Pistolen går. Vi starter raskt – men så lyder skuddet igjen, og kommentatoren roper om omstart. Tyvstart til et maraton – det skjer aldri. Jeg stanser opp med de andre, snur og går rolig tilbake til start. Denne gangen stiller jeg meg lenger bak i feltet for å sikre en roligere åpning og holde meg til planen.
Fra høyttalerne lyder det til den kenyanske løperen som tyvstartet:
"What are you doing? It's a marathon, not a sprint."
Kommentatoren har rett – spesielt i disse forholdene. Klokken er 7.30, temperaturen nærmer seg 30 grader, og luftfuktigheten er høy.
Jeg ser opp og minner meg selv om hvor jeg står: på Japans nasjonalstadion til VM, blant verdens beste. Og viktigst av alt – på startstreken. For tre måneder siden kunne jeg ikke løpe.
Opptrening og forberedelse
Jeg har tidligere fortalt om min vei tilbake fra en stressreaksjon i femur – en berg-og-dal-bane av en prosess. Nå er det gjennombrudd igjen, og de siste 12 ukene har jeg kunnet bygge treningen rolig opp.
70, 80, 95, 100 km – og til slutt to uker med 150 km, krydret med intervaller og lengre turer. De siste par ukene ble litt roligere med rundt 130 km på grunn av reise og pre-campen i Fukuoka.
Da jeg står på startstreken, er jeg spent. Ikke bare på hva som venter, men også på hvordan kroppen vil reagere. Jeg føler meg godt forberedt på varmen og forholdene – men treningen har ikke vært nær normalen opp mot et maraton, hvor jeg typisk når 180 km/uke i en 10-12 ukers blokk.
Den perfekte treningsblokk er dog ikke ensbetydende med det perfekte løp – og omvendt. Formen har føltes lovende, og ellers hadde jeg aldri dratt. Et par mosjonsløp har gitt gode signaler, og mentalt har jeg vært klar for å konkurrere igjen.
Løpet
Jeg åpner rolig på grunn av varmen og finner raskt en amerikaner jeg kjenner fra en treningsleir i Boulder, Colorado. Vi har snakket sammen før, og vi er enige om strategien: løpe konservativt og smart i varmen.
Vi gir opp ambisjonen om å følge frontgruppen og fokuserer i stedet på å finne en rytme vi kan holde hele veien. Fronten setter et tempo jeg vet jeg ikke kan holde i disse forholdene uten å koke over – så vi lar dem løpe.
Likevel går det litt for raskt i starten – 15:35 på de første 5 km (planen var maksimalt 16:00). Halvveis passerer vi 1:07:00, og jeg merker varmen. Til gjengjeld begynner vi å hente mange som har åpnet for hardt. Fra 30 km og inn mot mål tar vi plasseringer i bunter.
Med 200 meter igjen napper jeg enda en plassering og krysser mållinjen som nr. 29.
Etterspillet
Målet var egentlig topp-20. Jeg hadde håpet å hente flere ved å løpe klokt og holde fokus på kjøling. Men andre var like godt forberedt, og feltet var sterkt. Mangler du bare få prosent, kan det sees i plasseringen.
Likevel er jeg fornøyd. Jeg gikk litt ned på andre halvdel og løp 68:30 – halvannet minutt langsommere enn første. Fem minutter fra vinneren er dog godkjent i de forhold og med min forberedelse.
Det viktigste er at jeg er tilbake – og at kroppen reagerer positivt.
Dette løpet er ikke kulminasjonen på en klassisk maratonblokk. Det er begynnelsen på neste fase. Jeg mangler fortsatt skarphet og kontinuitet, men nå har jeg noe å bygge videre på. Jeg gleder meg allerede til neste maraton, som venter rett rundt hjørnet.
Nå gjelder det restitusjon, læring – og å fortsette oppbyggingen.
Interessert i mer?
